På min friske løpetur mot Bygdøy så skjedde det store! Jeg snublet og trynet så lang jeg var og skrapet asfalten med albue, hofte og legg. Det morsomme var at det første som falt meg inn var å se opp og rundt etter vitner.. heldigvis ingen. Jeg så ned på det blodige såret og den andre tanken som falt inn var at “det var jaggu lenge siden.. og det var da ikke så ille ”. Jo eldre man blir, jo mer pysete og redd blir man, så jeg tror kanskje det er sunt å slå seg litt innimellom. Så jeg reiste meg.. kostet av litt sand, og presset meg enda hardere opp gjennom stien.. Deilig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar