Det ble gull, bronse, jubel, kakao, øl, “vuvusuele” og trafikkaos i vm-byen i går! Kjempe artig opplevelse, og med litt flaks kom vi i tide til å finne en fin campe-plass ved Frognerseteren. Berusende stemning som frister til gjentakelse. Selv om vi kun fikk et glimt av Bjørgen og konkurrentene, holdt speakerne og publikum spenningen oppe!
Og så Northug da,- hvilken konge! Gullgutt! På tirsdag skal jeg opp å se 15 km klassisk sammen med studievenninner :)
God søndag kveld :)
Og hvilken stemning dere! Oslo er i jubelrus fra første stund, og overrasker trønderne med brask og bram! Helena og jeg tok turen til mesterskapets første premieutdeling. Gull til Bjørgen! Sølv til Northug! VM-medaljer på hjemmebane får virkelig følelsene til å boble i oss!
Karl Johans gate var en eneste stor fest! Det var jubel og klapp, snø- og isskulpturer, afterskis og live norsk musikk, vaffel- og pølseboder og ikke minst et yrende folkeliv! Det beste øyeblikket var imidlertid da alle på Universitetsplassen sang nasjonalssangen sammen, for Bjørgen og for Norge. Heldig vi er, altså.
Jeg håper jeg klarer å dele stemningen med dere via noen bilder..
Og i morgen skal vi opp i skiløypa! Det er jaktstarten som står på programmet, og vi er klare for å juble vilt for Norge!
Heeeeeia Noooooorgeeee!
Oss jentene på regnskap dukket dypt ned i refleksjoner rundt livet under fredagslunsjen. Det ble lunsjpause x 3. Jenter fra 80-, 60- og 40-tallet diskuterte tema som jobb, drømmer og individet som bor i ”Norge AS”. Tråden ble lang og kompleks, og man klarer sjelden å konkludere hva som skal være rett og riktig. Det er bare deilig å tenke høyt noen ganger.
Det startet med et hjertesukk fra 40-modellen som konstaterte de negative konsekvensene av overfloden i Norge. 60- og 80-modellene var skjønt enige, og oppsummerte med følgende: Vi forventer og krever, men setter ikke pris på velstandens goder, vi tenker mindre over pengenes verdi og vi deler mindre av vår tid og rikdom. Det er liksom resulatet etter årelange utdannelser, solide jobber og grønne piler. Derav setter vi plutselig likhetstegn mellom individualisme og egoisme. Er det pengene eller prioriteringene som er problemet? Selv bevisste og omtenksomme mennesker må jo holde tritt med utviklingen, og slik tvinges (?) egoismen/den individuelle frihet opp og frem. Vi har ikke tid eller energi til å tenke på andre enn oss selv, og derfor låter ”du må selv ta ansvar og hånd om deg selv, det er ingen andre som gjør det” normalt i 80-modellens verden og tenkemåte. 40- og 60-modellene slår dugnadsånden i bordet, og uttrykker sitt savn etter tid og ork for bidrag til og fra alle. 80-modellen er usikker på om det skyldes press, stress eller latskap, eller om vi rett og slett har glemt det ut. Uansett, vi finner ingen felles summasumarum. Men for å sette det på spissen,- jeg har for så vidt ikke bidratt mer etter jeg selv ”skrellet” hverdagen fri for bonuser og unyttige materielle goder. Ikke enda i alle fall. Dog, friere og gladere, det er jeg. Og det er vel der det må starte?
Så kaklet vi videre om de som bryter med ”jaget” og mønsterhverdagen. Vi funderte på hvordan denne utviklingen påvirker den gjennomsnittlige nordmannen som fortsatt befinner seg innen de firkantede rammene, den trygge jobben eller i karriererushet. Siden flere og flere bryter ut og inspirerer samfunnet til å følge drømmene sine, blir kontrasten stor for de som fullfører på ”normalt” vis. 40- og 60-modellene stråler over utviklingen, men 80-modellen demper stemningen med sin rapport fra diskusjonene i omgangskretsen. Jeg har nemlig bekymret meg for at det kanskje motarbeider tilfredsheten og motivasjonen til å bidra i arbeidslivet. I stedet for å glede seg over at noen har mulighet til å finne lykken på utradisjonelt vis, blir mange ”misfornøyd” med sin egen livs- og jobbsituasjon. 60-modellen mener det ikke er nødvendig å finne noe meningsfylt og banebrytende med alt man gjør, men at det gjelder å finne en balanse. 40-modellen minner om at jobben er viktig nok den, for individet og samfunnet,- tenk bare over hvor stolt og avhengig man var av jobb før!
Vi er kanskje blitt usunt kravstore, både på det materielle og personlige plan. Tross mange løse tråder og en forvirret 80-modell, blir alle enige om at første steg på veien er en positiv holdning. 40-modellen runder av med at hun øyner håp om et skift i alles ”mindset”.
Nordmarka 20.februar: –10 grader, strålende sol og perfekt føre.
T-banen: trangt om plassen, ivrig stemning.
“I’m lovin it,- and so do everyone else..”
Først og fremst: GRATULERER MED MORSDAGEN, MAMMA, BESTEMOR & JANNE! Hurra for dere!!
Det var meldt nydelig og kaldt vær til helgen, og søstrene så for seg en ordinær og hyggelig tid. Siden vi fikk avverget utkastelsen fredag ettermiddag, kunne vi puste lettet ut og bare nyte fritiden. Lang og god lørdagsfrokost ble etterfulgt av tur i byen og lunsj med Christina og Martin. Nydelig klarvær og varmende solstråler,- første tur med solbriller på. På kvelden spiste vi lasagne og salat, og løp avgårde for å se “Black Swan” i Colosseum. Det ble en sterk filmopplevelse for begge to, så absolutt verdt å se! Da vi kom hjem hadde kuldegradene økt, og innetemperaturen sunket betraktelig..
Så kom søndagen og iveren etter å komme seg ut. Det var så kaldt at jeg ikke hadde riktig smurning i smørepakken, men det var likevel verdt et forsøk. Det ble en fantastisk tur i Nordmarka.. så vakkert at jeg kunne felt en tåre. Mindre folk og glimrende flyt jo lenger opp jeg kom. Det var min tredje skitur denne uka, og nå har jeg lyst å spare til lettere og smartere ski enn de jeg har. Nedi byen spilte Helena 3.divisjons kamp og ble banens beste med ti mål!! Helgen skal krones med en bedre laksemiddag.
God aftens, kjære dere!
Anbefaler Q Skyr med blåbær eller druer til morgen og til kvelds :)
Det var som nevnt friskt i løypa i dag..både hår, vipper og solbriller frøs på :)
Jeg hadde med speilreflekskamera i sekken, men det nyttet ikke med de lettfrosne fingrene mine.. mobilbilder funker de også :)
Som kjent så trives jeg godt når hverdagen gjør seg gjeldende. Det er i det øyeblikk jeg kjenner en forutsigbar men effektiv flyt for alt og alle i omgivelsene mine. Det var så vidt jeg rakk å finne 2011-hverdagen i januar, før ”jobbsituasjonen” ble snudd på hodet. Fra skolebenken til jobbdesken. Fra skolesekk til skulderveske. Jeg er nok mer en student enn en arbeidstaker nå, fordi det føles nakent uten sekken og fordi det er hva jeg gjør best for tiden. Dessuten må jeg nyte og prissette det siste halvåret som egen sjef og fri student. Det kan være jeg liker hverdagens mønster bedre som student enn som arbeidstaker..
Det er uansett et håpefullt år. Januar var ikke den nachspielmåneden den tidligere har vært, - jeg kjente heller en ”venter på noe godt-vibe”, sånn som man kjenner når man gleder seg til ferie eller fest. Og jeg kjenner mange som har den samme trua, hvilket forsterker spådommen om et riktig godt år. Høye forventninger og store endringer, som jeg skal møte med smil.
Apropos store endringer. Even er kommet til verden. Mamma & Pappa skal snart få seg ny hund. Helena og jeg skal snart flytte igjen. Det siste ble kjent i går, og det har ikke sunket inn. Etter seks måneder på Majorstuen har huseier valgt å si opp leieforholdet av ennå ukjente grunner. Vi venter i spenning.. Det blir det femte flyttelasset på to og et halvt år. Rotløs, men ikke håpløs. Helena og jeg er allerde på finn.no, – mulighetens marked.
Apropos høye forventninger. Til masteroppgaven og ny jobb fra om med august. Det er mye arbeid og mye nytt på et år.. som plutselig føles ut som veldig kort tid. Så jeg prøver nå, i den vakuumperioden februar ble, å forberede meg mentalt på å møte de høye forventningene som møter meg, og skapes av meg.
På vei til jobb støter jeg stadig på Ibsens sitater.. og denne liker jeg veldig godt:
"Last ikke tiden. Havde tiden været større, så var du bleven mindre"
God kveld ønskes! Jeg skal på ski med hodelykt. Magisk i marka nå!
Kasper er blitt storeprins og storebror til lilleprinsen Even!! Han er så stolt,- alle er vi stolte! Familien på tre er blitt til fire,- og i mine øyne er det like spesielt og herlig som da Kasper kom til verden.
Ønsker Even og hele familien all hell og lykke, og gleder meg til å møte vårt nye familiemedlem!
Love, love <3
%5B2%5D.jpg "Even (14)")
